Avslutningskonsert
Av Beethovens siste verk, alle med en ny originalitet som skilte seg ut i sin samtid, er Grosse Fuge den mest ekstreme. Opprinnelig skrev Beethoven den som finale til sin B dur kvartett. Den vakte dog såpass bestyrtelse fra publikum, og kritikker som «totalt uforståelig, som Kinesisk», og «en Babelsk musikalsk forvirring» fikk man overtalt ham til å skrive en alternativ finale og utgi Grosse Fuge som et selvstendig verk. Grosse Fuge har gått fra å bli beskrevet på 1800-tallet som Beethovens mest problematiske verk med betegnelser som utilgjengelig, eksentrisk, Armageddon og musikalsk terror og av musikere som tilnærmet uspillelig til å bli gradvis mer verdsatt, og til og med av Stravinsky bli geniforklart som et verk som alltid vil kunne oppleves moderne og aldri vil bli uaktuell.
Beethovens eneste fiolinkonsert, skrevet og urfremført i 1808, ble heller ingen suksess, og ble nesten ikke fremført i hans levetid og var neste glemt da Mendelssohn som dirigent med 13år unge Joseph Joachim som solist i 1844 «gjenoppdaget» verket. Konserten har en grandios og majestetisk lengde, 1.satsen er den lengste enkeltsatsen i Beethovens komposisjoner, som kan ha medvirket til tilnavnet Dronningen av fiolinkonserter og er i dag ansett som en av de flotteste konserter som finnes.